Victim 2117

Society produces a lot of people like that these days. Egocentrism and indifference are the curses of our time.

shook his head and got out. This discussion had already lasted too

A common spirit that embraced them all as equals, which gave them hope of a paradise in the next life and made life on this pitiful earth bearable.

I would guess that he’s an only child and that his mother, or more likely his father, has had high expectations for him during his childhood, which has made him feel trapped and caused him to hate the world around him.

Chin up, Gordon. You know what they say: When you’re up to your neck in shit, don’t hang your head.

awareness of death had become the eternal nightmare of life and a source of grief.

It was the sort of disquieting feeling that serves as a warning that it isn’t a day worth waking for.

People only understand how to live when all their senses gravitate around survival.

Da sa Joan noe med litt sterkere stemme enn før, kanskje bedøvelsen hans var i ferd med å forta seg. Assad bøyde seg ned og ba ham gjenta det. «Hva het hun?» «Hva het hvem, Joan?» «Offer tjueen sytten?» Den hardt prøvede mannen ble inderlig i blikket. Spørsmålet hang fortsatt i den åpne munnen hans, og Assad stirret på den. Så lukket han øynene et sekund og trakk pusten dypt. «Hun betydde mye for deg også, Joan, gjorde hun ikke?» «Ja, det ble slik.» «Hun het Lely.»

Carl smilte og klappet ham på skulderen. «Så så, Gordon. Hvis du står i dritt til halsen, nytter det i hvert fall ikke å henge med hodet.»

I det iskalde, nakne rommet slo det Assad at presset på Hamid ikke bare hadde vært av psykisk karakter, for det drev av vann på gulvet, og våte kluter i en bøtte vitnet om at Genèvekonvensjonene neppe sto like sterkt overalt når det handlet om å avverge et terrorangrep.

«Wow!!» lød det som et brøl fra dødsleiet. «Rødvin!» Hun satte seg opp i sengen og strakte hele overkroppen ut etter flasken. What the hell, tenkte Carl og ga henne den. Hvis Assad hadde vært her nå, hadde han kommet med en kamelvits, for hun drakk som om hun hadde vandret rundt i ørkenen i fjorten dager, og metamorfosen hennes var utrolig, så skriftemålet kunne vente. Det ville også blitt uendelig langt, slik som hun hadde levd.

«Jeg sier det rett ut. Mona har fortalt meg at jeg skal bli far. Jeg fikk vite det i går kveld.» ‘Øyne så store som tinntallerkener’, skrev H.C. Andersen om den ene hunden i ‘Fyrtøyet’. Akkurat slik så krølltoppen ut.

«Var det ellers noe? For det er litt mye her nå,» sa Carl, og det var ikke løgn heller. For det var nikotintyggis som skulle tygges, føtter som skulle slenges på bordet, øyne som behøvde å lukkes den lille stunden før nyhetene dukket opp på flatskjermen.