“The long, long road over the moors and up into the forest - who trod it into being first of all? Man, a human being, the first that came here. There was no path before he came.”
“A man comes walking north. He carries a sack, the first sack, containing provisions for the road and some implements. The man is strong and rough-hewn, with a red lion beard and little scars on face and hands, sites of old wounds--were they gotten at work or in a fight? Maybe he has been in jail and wants to go into hiding, or perhaps he is a philosopher looking for peace; in any case, here he comes, a human being in the midst of this immense solitude. He walks and walks, in a silence broken by neither bird nor beast.”
“He never read a book but often though about God; it was unavoidable, a matter of simplicity and awe. The starry sky, the soughing of the forest, the solitude, the big snow, the majesty of the earth and what was above the earth filled him with a deep devoutness many times a day. He was sinful and godfearing; on Sundays he washed himself in honour of the holy day but worked as usual.”
“Growth of the soil was something different, a thing to be procured at any cost; the only source, the origin of all. A dull and desolate existence? Nay, least of all. A man had everything; his powers above, his dreams, his loves, his wealth of superstition.”
“Never stand around saying 'Poor thing' and being pitiful
when things are being killed. It makes them tough and harder to kill.
Remember that!”
“Young hearts have their unfathomable depths.”
“Oh, a woman can't tell one man from another; not always—not often.”
“Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.”
“Markboen tapte ikke hodet. Han fandt ikke luften usund for sig, han hadde publikum nok til sine nye klær, han savnet ikke diamanter, vin kjendte han fra bryllupet i Kana. Markboen gjorde sig ikke ondt av de herligheter han ikke fik: kunst, aviser, luksus, politik var værd nøiagtig det som menneskene vilde betale for det, ikke mere; markens grøde derimot den måtte skaffes til hvilkensomhelst pris, den var altings ophav, den eneste kilde.”
“Geissler har vel ingen interesse for svaret og har kanske ikke hørt det, han vedblir: Kjøpe stenene tilbake altså. Siste gang lot jeg min søn sælge, det er en ung mand på din alder og ellers intet. Han er lynet i familjen, jeg er tåken. Jeg er av dem som vet det rette, men gjør det ikke. Men han er lynet, for tiden har han stillet sig i industriens tjeneste. Han var den som solgte for mig sist. Jeg er noget, det er ikke han, han er bare lynet, det snare nutidsmenneske. Men lynet som lyn er goldt. Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. Fjældene, skogen, myrene, engene, himlen og stjærnerne – å det er ikke fattig og tilmålt, det er uten måte. Hør på mig, Sivert: Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet. Fra slægt til slægt er det til i lutter avl, og når dere dør tar den nye avl fat. Det er dette som menes med det evige liv. Hvad har dere igjen for det? En tilværelse i ret og magt, en tilværelse i troskyldig og rigtig stilling til alt. Hvad dere har igjen for det? Intet horser og regjerer dere Sellanråfolk, dere har ro og autoritet, dere er omsluttet av den store venlighet. Det har dere igjen for det. Dere ligger ved en barm og leker med en varm morshånd og patter. Jeg tænker på din far, han er en av de 32 tusen. Hvad er mangen anden? Jeg er noget, jeg er tåken, jeg er her og der, jeg svømmer, stundom er jeg regn på et tørt sted. Men de andre? Min søn er lynet som intet er, han er det golde blink, han kan handle. Min søn han er vor tids type, han tror oprigtig på det tiden har lært ham, på det jøden og yankee'en har lært ham; jeg ryster på hodet til det. Men jeg er ikke noget mystisk, det er bare i min familje jeg er tåken. Der sitter jeg og ryster på hodet. Saken er: jeg mangler ævnen til den angerløse adfærd. Hadde jeg den ævne så kunde jeg være lyn selv. Nu er jeg tåken.”
“Duga, duga staza preko močvari u šumu, – ko ju je ugazio? Muškarac, čovek, prvi koji se našao tu. Za njega još nije bilo staze. (…) Tako je nastao put kroz široku utrinu koja nije nikome pripadala, kroz ničiju zemlju.”
“Poteten det var en ny frukt, det var intet mystisk ved den, intet religiøst, kvinnfolk og barn kunne være med og få den satt, disse jordeplene som kom fra fremmed land likesom kaffen, stor og herlig mat, men i slekt med nepen.”
“Kaffe var som en drøm og et eventyr for Isak, en regnbue!”
“En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.”
“Om morgningen gik hun ikke igjen og hele dagen gik hun heller ikke igjen, men var til nytte og mælket gjeiterne og skuret kjørler med fin sand og fik dem rene. Hun gik aldrig mere. Inger hette hun. Isak hette han.”
“I flera hundra år hade hans förfäder sått säd. Det var en handling av andakt en tyst och mild, vindlös kväll, helst i ett litet beskedligt duggregn, helst så snart som möjligt efter det grågässen sträckt. Potatisen, det var en ny rotfrukt, det var inget mystiskt med den, inget religiöst, kvinnfolk och barn kunde vara med och sätta dessa jordpäron som kom från främmande land liksom kaffet, det var stor och präktig mat, men släkt med rovan. Säden, det var brödet. Säd eller icke säd, det var liv eller död. Isak gick barhuvad och sådde i Jesu namn. Han var som en vedkubb med händer på, men inom sig var han som ett barn. Han tänkte sig för vid varje kast, han var vänlig och undergiven. Se, nu gror nog dessa korn och blir ax och mera säd, och likadant är det över hela jorden när säd sås. I Palestina, i Amerika, i Gudbrandsdalen - å, vad världen var vid, och den lilla, lilla jordlapp som Isak gick och sådde låg i mitten av allt. Solfjädrar av säd strålade ut från hans hand. Himlen var mulen och blid, det såg ut att dra ihop sig till ett litet, litet duggregn.”
“Så kom kornet på staur, så blev poteten tat op. Så kom vinteren. Neivel, så kom ikke sagen under tak i høst, men det fik ikke hjælpe, det gjaldt ikke livet. Til sommeren kom tid og råd.”
“Men dagene gik igjen og det skedde intet galt fordi dagene gik.”
“Well you've been brought here against your will, just like I have. If you ask me, we're all in the same boat. And it's leaking.”
“Then the voices of the Ainur, like unto harps and lutes, and pipes and trumpets, and viols and organs, and like unto countless choirs singing with words, began to fashipn the theme of Iluvatar to a great music; and a sound arose of endless interchanging melodies woven in harmony that passed beyond hearing into the depths and into the heights, and the places of the dwelling of Iluvatar were filled to overflowing, and the music and the echo of the music went out into the Void, and it was not void.”
“There is love enough in this world for everybody, if people will just look.”
“How fast you go. You arrive at a conclusion much sooner than I would permit myself to do.”
“A child's spirit is like a child, you can never catch it by running after it; you must stand still, and, for love, it will soon itself come back.”
BookQuoters is a community of passionate readers who enjoy sharing the most meaningful, memorable and interesting quotes from great books. As the world communicates more and more via texts, memes and sound bytes, short but profound quotes from books have become more relevant and important. For some of us a quote becomes a mantra, a goal or a philosophy by which we live. For all of us, quotes are a great way to remember a book and to carry with us the author’s best ideas.
We thoughtfully gather quotes from our favorite books, both classic and current, and choose the ones that are most thought-provoking. Each quote represents a book that is interesting, well written and has potential to enhance the reader’s life. We also accept submissions from our visitors and will select the quotes we feel are most appealing to the BookQuoters community.
Founded in 2023, BookQuoters has quickly become a large and vibrant community of people who share an affinity for books. Books are seen by some as a throwback to a previous world; conversely, gleaning the main ideas of a book via a quote or a quick summary is typical of the Information Age but is a habit disdained by some diehard readers. We feel that we have the best of both worlds at BookQuoters; we read books cover-to-cover but offer you some of the highlights. We hope you’ll join us.